Parterapi på blå resept?
I en god og fortrolig samtale med en stilren og sterk kvinne som har tjent landet sitt og nyter hverdagen som en sprek pensjonist sammen med sin mann som hun har vært gift med i 60 år kommer vi inn på samtaleemnet fysisk nærhet.
«Jeg er 80 år, men jeg kan vel drømme om å bli strøket litt på ryggen og få en klem selv om jeg er gammel?»
Med en oppriktig sårhet over savnet av fysisk berøring og nærhet får jeg nesten hjerteklapp selv.
«En enkel klem, er det for mye å be om?»
Er dette grunnen til at vi må ha parterapi på blå
resept?
Hva er det som gjør at vi glemmer hverandre?
Vi bor sammen og deler fortsatt seng sammen.
Det
er fristende å legge skylden på samfunnet vi lever i, den moderne miljø
utviklingen vi står og ser på, men kan vi det?
Nei, for vi har alle et valg, og
jeg mener vi må gå litt inn i oss selv å jobbe for det vi vil ha.
Når vi
føler oss glemt må vi trene stemmende på å si det høyt, jeg føler meg ikke sett,
jeg fortjener mer enn dette.
Ja selv de som er i 80 årene kunne trenge å få
hjelp til å formidle det de har på hjertet med hjelp av en parterapeut.
I min jakt på å forstå mennesker i alle aldre, på min
reise til å bli parterapeut, ville jeg starte med de som er eldre enn meg.
Jeg
kan relatere og forstå hvordan de kaotiske 20 årene forløper seg, de hektiske
30 årene, med familie stiftelse og klatring på karrierestigen er, men jeg har
ikke alltid tenkt så mye på de eldre.
Har ikke de det alltid så fint sammen der
jeg ser dem sitter på kafe og drikker kaffe.
De har jo så god tid til hverandre
og livet, jeg selv gleder meg jo til å bli gammel med min mann og vi kan få
barnebarn og kanskje oldebarn.
Er det jeg som romantiserer de eldre?
Vi er ikke tankelesere
Hvorfor
er det så vanskelig å snakke sammen.
Har janteloven fått for stor plass i oss
mennesker at vi ikke klarer å utrykke våre innerste behov.
Vi har valgt
hverandre og vi har levd med hverandre i 60 år. Bedre kjent med et menneskes
vaner og ønsker burde vi vel ikke være så vanskelig, eller er det akkurat det
det er?
Vi er vanedyr og gradvis blir vi bare vant til å ikke få det vi har behov for.
Hva med en klem
Fysisk berøring er en grunnleggende del av å
være i kontakt med menneske fra vugge til grav.
Som barn er vi avhengige av å
bli berørt for å føle trygghet og tilhørighet.
Gjennom fysisk berøring
formidler vi mye kommunikasjon som vi ikke kan gjøre gjennom ord og handlinger.
Vi formidler en dypere emosjonell handling.
Når vi berører hverandre frigjør
kroppen hormoner som gir en mer avslappet følelse i kroppen og gjør oss mer
harmoniske.
Når vi er roligere, bygger vi tillit til andre mennesker og dette
er også med på å stilne andre fysiske og psykiske plager.
Disse
mellommenneskelige møtene må vi ikke glemme.
Kontakten med oss selv og med hverandre, kan den bare bli borte i løse luften eller må den aktivt velges og vedlikeholdes?
Den må velges, den må jobbes med og vi må være klar over at vi har mange behov som forandres gjennom et langt liv.
Som den gang kommende parterapeut, og glødende opptatt av at vi må ta grep om oss selv og
hverandre, mente jeg at det skulle det vært obligatorisk med et årlig møte hos en parterapeut
for å vedlikeholde vår egen og paret psykiske og emosjonelle behov.
Det står jeg ved enda.
Jeg mener:
Vi må snakke høyere om det vi savner
Vi må jobbe med tryggheten rundt å snakke om de såre temaene
Vi må tørre å spørre om veiledning fra en terapeut som ikke er der for å dømme deg, men heller ønsker å veilede og lytte og guide deg på din vei.
Fysisk nærhet er ikke ensbetydende med sex som
kan være et sårt tema.
Derfor
lufter jeg tanken på at parterapi skal komme på blå resept tidlig i ung alder,
for å normalisere alle ønskene, tankene og følelsene vi har for oss selv og for
oss som par.
Vi er flokkdyr og trenger å kjenne nærhet og tilhørighet.